Jeg har alltid hatt den oppfatning at det bor ufattelig mye fint i et menneske. Og for å finne dette må man ut av komfortsonen og inn i det ukjente. Dette utvikler oss som mennesker. Lenge har jeg hatt et ønske om å gå på folkehøgskole og utfordre meg selv på områder jeg aldri ellers ville oppleve. Dilemmaet var bare hvor jeg skulle gå.

Med tre bagger reiste jeg fra Sørlandet og satte snuta mot nord. Synet som slo meg da jeg fløy inn for landing var overveldende! Mektige fjell som strakte seg rett opp fra havet til noen fristende topper var fantastiske. Da jeg hadde fått planta beina på jorda forstod jeg raskt at det ikke er uten grunn Lofoten er blitt kåret til et av verdens vakreste områder av tilreisende!

Ingen læringskurve kan sammenlignes med den jeg hadde dette året. For det første lærte jeg ufattelig mye om meg selv i relasjon med andre. De over 50 nettene i telt inneholdt jubel, gråt, glede, irritasjon, nytelse, smerte, latter, sang og så mye mer. Når vinden hyler, snøen herjer og kroppen fryser er det utrolig hvilke bånd som knyttes mellom deg og dine teltkamerater. For det andre tilegnet jeg meg enormt mye etterlengtet kunnskap.  Dette har gjort meg trygg i møte med fysiske utfordringer og gjort meg i stand til å utføre turer jeg ellers aldri ville gjennomført på egenhånd. Med lærere som har sovet mer i telt enn i hus er det mye erfaring å hente.